Verdens 50 beste hoteller 2026: Har «ekspertene» glemt hvordan man reiser? Yonder tar til orde

En kjedeligrangering av«Verdens 50 beste hoteller»

Ikke spør meg hvilke hoteller som kom med på listen over verdens 50 beste hoteller. Jeg husker det ikke – jeg sovnet. Men jeg tror listen er mer eller mindre den samme som i fjor, som i sin tur var lik den fra året før... Jeg skjønte vagt at et hotell i Hongkong tok førsteplassen – en by hvor Yonder setter særlig pris på The Upper House for sin sofistikerte arkitektur og design, samt andre hoteller som ligger litt utenfor allfarvei. Denne «World’s 50 Best Hotels»-rangeringen ser ut til å være for hotellbransjen det Guy Lux’ program «Intervilles» var for 1980-tallets fjernsyn: en farse laget for å bedøve hjernen, som maksimerte sendetiden for merkevarer, reklamer og andre spesialpriser som preget kvelden.

Det som slår meg mest, er at American Express elsker Mandarin Oriental, Peninsula og Rosewood – som for øvrig er vertskap for dommerne i «World’s 50 Best Hotels» – og at de japanske Nikka-whiskyene foretrekker Aman, Four Seasons og Raffles… eller er det omvendt… Det må sies at etter et glass italiensk Ferrari-musserende vin og to timer tilbrakt i en garasje (hvor står Ferrariene parkert?), ga ingenting særlig mening lenger.

Kort sagt: I 2026 ble den obskure «World’s 50 Best Hotels»-rangeringen bare overgått av mørket i rommet vi befant oss i. Og likevel hørtes pressemeldingen fristende ut. Der sto det at den etterlengtede utvelgelsen var satt sammen av«en innflytelsesrik gruppe på mer enn 800 uavhengige eksperter, valgt for sin ekspertise»…Skulle vi forstå det slik at disse «ekspert-ekspertene» – en slags forbedret versjon av amerikanske journalister – skulle avsløre for oss de mest uunnværlige og uvanlige hotellene etter å ha utforsket hver krik og krok på planeten? Eller at, til tross for hjelp fra generativ AI, er ikke engang de mest kompetente PR-byråene lenger i stand til å korrekturlese pressemeldingene de spytter ut for sine kunder…?

Hovedpoeng fra rangeringen av verdens 50 beste hoteller

1/ Amerikanerne kjenner godt til byen Nice og hotellene der.

Kanskje fordi byen med det treffende navnet uttales «Naïsse» – et ettertrykkelig adjektiv som også betyr «veldig pen» på Donald Trumps språk. Minst 400 av de 800 svært kunnskapsrike ekspertene må ha overnattet der i jakten på perfeksjon… og hurra, de oppdaget Hôtel du Couvent! Det var stort sett den eneste overraskelsen i den supersoniske rangeringen, som ble revidert av det svært seriøse konsulentselskapet (på alle måter – men i hva egentlig?) Deloitte. Hôtel du Couvent i Nice rangerer et sted blant de 50 vakreste hotellene i verden, og det er helt sikkert velfortjent gitt hotellets posisjonering som et boutique- og designhotell.

2/ Passalacqua ligger et sted blant de 10 beste. 

Det er uklart hvorfor dette nå legendariske hotellet med utsikt over bredden av Comosjøen gjennomgående har vært så høyt ansett. Når man ser på rangeringene, får man inntrykk av at dette hotellet ved innsjøen alltid har vært blant de fem beste… og vil forbli der til evig tid? Passalacqua, den eneste overraskelsen på «50 Best Hotels»-rangeringen, er fortsatt den hellige gral innen europeisk gjestfrihet…

Programlederen forteller oss at hotellet er kjent for sine båtturer, sin upåklagelig raffinerte innredning og sin femstjerners service. Etter å ha bodd der – selv om vi ikke anser oss som ekte eksperter på hotellbransjen – er vi enige. Vi elsker det til og med. Men når George Clooney drar på ferie i Umbria, bor han på Castello di Reschio. Og når han er ved Comosjøen, bor han i sitt eget hjem…

I våre øyne og i henhold til vår svært franske (dårlige?) smak foretrekker vi – akkurat som den ikoniske Nespresso-stjernen – å bo på Reschio fremfor på Passalacqua. Reschio, en perfekt renovert føydal herregård fra det 11. århundre, er et av de fem vakreste hotellene i verden hvor vi har hatt gleden av å bo – å dra på trøffeljakt med en skogvokter, fluefiske etter ørret ved bredden av en av eiendommens syv innsjøer, ri på en av Italias vakreste andalusiske hester, spille tennis som på Wimbledon, nyte en av de 14 (enestående) biodynamiske årgangene som dette utrolige hotellet produserer i vingårdene, nyte ubeskrivelig deilig grillet kjøtt og beundre interiøret i disse sublime suitene, der hvert eneste møbel er designet, utformet og laget av eieren – en designer som er like kjent i Italia som Philippe Starck eller Patrick Jouin…

På Passalacqua, akkurat som på Reschio, er ingenting overlatt til tilfeldighetene… bortsett fra at tilfeldighetene har plassert Passalacqua blant de fem beste de siste tre årene, mens Reschio ligger på 95. plass. Vi forstår ingenting av dette… bortsett fra at i våre øyne skiller Reschio seg helt klart ut fra alle hotellene i den nåværende topp 100-listen over verdens 50 beste hoteller – kanskje fordi det er et hotell som leves og legemliggjøres av en eierfamilie som fyller det med en levende ånd og innprenter en sjelden og dyrebar sans for detaljer og perfeksjon.

Visse hoteller fra store kjeder er selvfølgelig like konkurransedyktige, særlig takket være ledelsens engasjement, kvaliteten på personalet og deres unike arkitektur eller beliggenhet… For eksempel elsket vi Four Seasons Taormina– også i Italia – som vi rangerer på samme nivå når det gjelder ren følelse og komfort som et sted som Peretti della Rocca, nær Figari, på Korsika.

3/ Villa la Coste, et av de få palassene i Provence, er ikke med på listen over verdens 50 beste hoteller… 

Heldigvis «dreper ikke latterliggjøring». Så her er en liten påminnelse til våre venner på den andre siden av Atlanterhavet, som kanskje er villige til å vente enda et århundre på at Frankrike skal bli et av verdens mest attraktive reisemål… og endelig ta imot flere besøkende enn Las Vegas eller den meksikanske kysten: Villa la Coste er faktisk et av de vakreste hotellene i verden.

Suitene i moderne stil byr på panoramautsikt over vingårdene, de grønne dalene og Mont Ventoux som rager opp i det fjerne. På restauranten presenterer den talentfulle kokken Florent Pietravalle grønnsakene som dyrkes på stedet i den økologiske hagen på en helt unik måte, og kombinerer dem briljant med de beste lokale råvarene (fisk og kjøtt). Her kan gjestene nyte kreativ mat mens de beundrer verkene til Louise Bourgeois i omgivelser og en innredning som ikke finnes maken til noe annet sted i verden. Rundt restauranten finnes en omvisningsrute og utstillingslokaler (blant annet et designet av Richard Rodgers, en av arkitektene bak Centre Pompidou), som lar besøkende oppdage samlingen av moderne og samtidskunst som tilhører eieren Patrick McKillen, kjent over hele verden for sin upåklagelige smak. Fra Tadao Ando til Alexander Calder, inkludert Frank Gehry, Richard Orlinski og Damien Hirst – alle menneskehetens kjente og nye kunstnere presenteres her gjennom utsøkt kuraterte utstillinger.

Det er lett å konkludere med at en hardtarbeidende amerikansk journalist – som også er ekspert på hotell- og restaurantbransjen – sannsynligvis ikke har tid til å interessere seg for kunst, hoteller i Provence og god mat… et område hvor Colombia er kjent for å ha blitt kontinentets ledende aktør, siden *The World’s 50 Best Restaurants* kåret en colombiansk bistro – som vi har prøvd – til «den beste restauranten i Sør-Amerika»…

4/ Hva med uavhengige overnattingssteder?

Det ser ut til at våre favorittamerikanere har en noe standardisert smak når de reiser. I Japan, for eksempel, er det bare byen Tokyo som skiller seg ut fra mengden. Riktignok er bassenget på Aman Tokyo enestående på grunn av utsikten det byr på over byen. Selvfølgelig er bassenget på Park Hyatt, i 46. etasje, sublimt, og hotellet vil alltid være kjent fra filmen *Lost in Translation*… men er den moderne hotellscenen i Paris virkelig begrenset til La Réserve, Le Cheval Blanc, Le Crillon, The Ritz og The Plaza Athénée? Jøss! For en spenning… intet annet enn overraskelser… for en invitasjon til å drømme, til originalitet og til inspirasjon! På seremonien for «World’s 50 Best Hotels» føles det som å bla gjennom nettstedet til brødrene Lartisien.

I Japan, for eksempel – hvor Tokyo for øvrig var det minst spennende stoppestedet på min siste reise– ble vi utrolig rørt av oppholdene våre på Beniya Mukayu, der hotelleierne er voktere av en gripende te-seremoni som de ivrig demonstrerer selv for besøkende, eller på Wanosato, der en eldre herre ønsker gjestene velkommen rundt et vedbål om kvelden. Han byr dem på grillspyd med ørret og varm sake, og inviterer dem til å sitte i skredderstilling sammen med ham en stund. Bare å prate, legge bort mobilen og knytte bånd – med blikket festet på hverandre – mens man prøver å forstå hverandre og kommunisere i dette rommet med sin omhyggelig utformede og autentiske tradisjonelle innredning. Utenfor renner elven, og de grønne lønnskogene er hjem for et rikt dyre- og planteliv. Det er en unik, enestående og virkelig tilfredsstillende opplevelse. Akkurat som på Shinmonzen i Kyoto – «lillebroren» til Villa la Coste– hvor du i en zen-inspirert atmosfære finner all mulig komfort og kunstverk kuratert av «Paddy» McKillen.

Når det gjelder våre reiser i Frankrike i år, i forbindelse med rangeringen «World’s 50 Best Hotels 2026», var det særlig følgende hoteller som gjorde inntrykk på oss:

• Les Hauts de Sancerre, som tilbyr en unik mulighet til å bo på et ekte slott, med overnatting i et feudalt tårn som var vitne til Hundreårskrigen og som huser en av de vakreste hotellsuiter i Frankrike, etter et utsøkt måltid tilberedt av Eddy og Arnaud Munster, med utsikt over den svingete Loire-elven, en av de vakreste landsbyene i Frankrike og vinmarkene rundt…
  
  

• Le Mas des Prêcheurs: opplev et bed & breakfast som ligger på en gård som driver regenerativt jordbruk. Under de bleke steinhvelvingene fra 1500-tallet, ved peisen, kan gjestene nyte fleksitariske retter tilberedt daglig med økologiske grønnsaker fra hagen, plukke en perfekt moden fiken rett fra treet etter å ha svømt noen lengder i det 17 meter lange bassenget, omgitt av palmer og med utsikt over olivenlunder, i fullstendig stillhet. Du kan leie en elektrisk terrengsykkel for å utforske stiene i La Montagnette, som er tilgjengelige rett fra eiendommen... der du kan slappe av og lade opp batteriene.

• En kveld på Bus Palladium (for våre eksperter bør jeg påpeke at dette er en elegant og svært parisisk variant av det amerikanske Hard Rock Café) med høyttalerne og lydanlegget skrudd opp i rom med ultramoderne innredning, der baren er fylt med ekte flasker med alkohol, nøye utvalgte brus og en shaker. Rock ’n’ roll, rett og slett! Det føles som om vi bor hos Lenny Kravitz. Enda en unik opplevelse…
  
  

  

• Hos Léo Troisgros i La Colline du Colombier, 30 km nord for Roanne, hvor du kan oppleve det franske landskapet med et snev av design og moderne mat, alt til rimelige priser – for en romantisk ferie du vil huske for alltid.

• Og vi er fortsatt like begeistret for Les Fermes de Marie i Megève og dens Heidi-aktige atmosfære; vi elsker også Refuge Chez la Tante, som ligger gjemt bort i fjellene; hvert år tar vi oss tid til å unne oss en pause på Loire Valley Lodges, der vi kan puste inn den friske luften og nyte skogen som ingen andre steder; vi drar på pilegrimsreise til Le Chambard, drevet av Olivier Nasti, og til L’Oustau de Baumanière på grunn av den enestående kvaliteten på maten deres, som er blant våre fem beste matopplevelser («i hele verden»), Vi elsker også å rømme bort noen dager til Les Sources de Cheverny, fordi vi der kan beundre slottene i Loire-dalen på sykkel og gå oss vill i skogen der… I nærheten av Champs-Élysées nyter vi en «staycation» på det virkelig fantastiske boutiquehotellet Hotel Vernet.
  
  

• Og selvfølgelig unnet vi oss noen luksuriøse utflukter – men i de ultrakomfortable teltene på Aman-I-Khas, et av Rajasthans vakreste hoteller – slik at vi kunne utforske Ranthambhore Tiger Reserve med jeep ved daggry dagen etter; vi klatret opp i foten av Tibet for å beundre byen Shangri-La fra Songtsam Lodge. Det er sannsynlig at våre såkalte eksperter ikke har opplevd øyeblikk som disse.
  
  

Så, kjære inspektører fra «World’s 50 Best Hotels» (som i år har skiftet navn til «The 50» – vi skjønner virkelig ikke noe av det lenger), vil alle disse stedene sannsynligvis aldri dukke opp på deres «World’s 50 Best Hotels»-rangering – og det er nok like greit.

For på den måten kan vi fortsette å besøke dem uten å måtte bestille seks måneder i forveien,

fordi vi vil kunne fortsette å skrive om disse stedene som gir ny energi til den moderne hotellbransjen og endrer spillereglene,

fordi vi på disse andre eksepsjonelle hotellene kanskje vil møte flere ekte entusiaster enn amerikanske «eksperter» som er så spesialiserte at de forblir – ja, slik er det bare – dødsens kjedelige.